Ny Irma Dahl!

Kapittel 1

Mandag

Jeg hadde ingen drøm om å starte begravelsesbyrå. Men det ene leder til det andre, og nå står jeg her, i et flunkende nytt lokale, med utsnitt av kistemodeller langs den venstre veggen og urneutstilling på den høyre, i nystrøket dress og med det ovale skiltet over høyre bryst:

Irma T. Dahl
Daglig leder
Den siste festen AS

Jeg trivdes i byrået der jeg jobbet, men de måtte legge ned. Det ble for høy konkurranse, og de maktet ikke å fornye seg. Folk vil ha gratis strømming av seremonien, digital syning, miljøvennlig kiste, ettermiddagsbegravelser. Berger, min tidligere sjef, valgte å selge til Jølstad og pensjonere seg tidlig. Nå lever han tilsynelatende det gode liv i en fransk landsby. Kona hans legger av og til ut bilder av ham på Facebook. Han går smilende mellom vinrankene med en stråhatt på hodet, eller sitter i skyggen og leser en bok. Han ser ikke ut til å savne begravelser i det hele tatt.

Jeg derimot er langt fra ferdig med denne bransjen, og mitt virke som enslig begravelsesagent passer meg perfekt. Enten er jeg alene på jobb eller så er jeg sammen med døde mennesker, og begge deler er like ukomplisert.

Det første grepet jeg gjorde da jeg startet for meg selv, var å finne opp min egen nisje. Begravelsesbransjen skriker etter fornyelse. Det finnes mer enn nok av typen Dahl Begravelsesbyrå, som frontes av alvorstunge menn i mørk dress. Verden trenger et friskere alternativ. Hvorfor ikke lage en fest for den som går bort, feire livet til vedkommende, fremfor å trykke seg selv lenger ned i sørgesøla? Gladjazz i kirken, hurrarop for den avdøde, kistevals!

Festlige begravelser måtte være midt i tiden, tenkte jeg, og gi meg et stort konkurransefortrinn.

Vel, du kan trygt si at jeg fyller et hull i markedet. Jeg har tatt noen raske googlesøk og finner ingen direkte konkurrenter.

Problemet er at det kanskje er en grunn til det. Det ser rett og slett ikke ut til at folk vil arrangere en siste fest for den som skal i jorden.

Jeg har satt inn dyre annonser i Drammens Tidende. Opprettet Facebook-side. Trykket opp plakater som jeg har hengt opp i nærmiljøet.

Ingen respons, bare noen få likere og forsiktige gratulasjoner på sosiale medier.

Kanskje jeg ikke skulle kalt byrået for Den siste festen? Nå er det uansett for sent. Jeg har laget sjokoladekjeks og kopper og paraplyer med logoen på, det er trykket opp på papir og penner.

Jeg har til og med laget et showrom. Bak kontoret der jeg befinner meg nå, er det et større lokale som jeg bruker for å vise hvilken fest vi kan lage for den avdøde. Man kan også velge å ha seremonien eller festen der, hvis man ikke vil ha den i kirken. Det er sikkert plass til femti mennesker, hvis man stimler seg sammen, og jeg har tretti klappstoler stablet i et hjørne. Det henger ballonger oppunder taket, i hjørnet er det en jukebox der man kan spille festlige begravelseslåter og i det andre hjørnet er det en askerakett-modell. Siste nytt fra Nederland – en rakett som sprer asken utover himmelen. Raketten er designet så asken fordunster når fyrverkeriet sprer seg utover skyene. Dermed opererer vi på siden av den strikte loven for urnenedsettelse. Hvis dette tar av, bokstavelig talt, kan vi være med på å sette en ny trend. Jeg ser for meg slagordet – som i en magasinartikkel, men med en litt annen betydning: Fyr opp på din elskede!

I midten av rommet har jeg satt opp den største kistemodellen, for å demonstrere hvor store mennesker vi kan begrave. XLXB står det i fronten (ekstra bred, ekstra lang). Den er spesialimportert fra USA. Det blir nok ikke den siste kisten jeg bestiller av den sorten. Folk har blitt mer og mer overvektige, de sitter hjemme og fråtser om om det var, nettopp, den siste festen. Jeg har bestilt ulike klistremerker som man kan sette på kisten, et av eksemplene er klebet på modellen:

Måtte din tid i himmelen bli like fet som på jorden.

Her om dagen gikk det en guttegjeng forbi vinduet. De stoppet opp og kikket inn mot showrommet. Den ene la ansiktet inn mot glasset og skjermet for lyset med hendene. Jeg så hvordan munnen hans beveget seg etter slagordet på kisten. Så snudde han seg mot de andre, sa noe som fikk dem til å le, og snart var det en annen som sto og glodde inn av vinduet.

Til slutt åpnet jeg døren fra kontoret og spurte om det var noen av dem som ville bestille en begravelse. De lo og vendte seg litt mot hverandre, før den ene gikk litt ut av ringen, flyttet på slikkepinnen i munnen og spurte om dette var et ekte begravelsesbyrå. Selvsagt, sa jeg og pekte på skiltet over høyre bryst. Jeg er Irma Dahl, daglig leder. Da lo de igjen, uten at jeg forsto hva som var så morsomt, før de snudde seg og slentret bortover mot Rema.

Mobilen ringer. Kan det være en potensiell kunde?